Kjære Henning!

För två veckor sedan träffades vännerna Henning Mankell och Pål Steigan och diskuterade livet, döden och kärleken (även Steigan har haft en cancerdiagnos). I november 2014 startade ett gemensamt brevprojekt, en brevväxling om tillståndet i världen. Pål Steigan skriver: "Sjukdommen satte en stopper for prosjektet, men i tankene fører jeg dialogen videre. ... Jeg vil lure på hvilket spørsmål han ville ha stilt, og jeg vil anstrenge meg for å finne svar som han ville ha nikket anerkjennende til." Brevet publicerades först på Steigans blogg. Med författarens tillåtelse publicerar jag det även här.

Henning Mankell, Jan Myrdal og Pål Steigan på Parkteatret under Øgrim-seminaret i 2007

Henning Mankell, Jan Myrdal og Pål Steigan på Parkteatret under Øgrim-seminaret i 2007

Tolfa, 28. november 2014

Jeg husker første gang vi hadde en ordentlig lang prat. Vi hadde spist en god middag og satt i hagen til det tidligere KGB-hovedkvarteret i Maputo og delte et par flasker god vin. Sydkorset hang på nattehimmelen over oss som en diger lysarmatur sammen med myriader av stjerner jeg aldri hadde sett før. Vi snakket om livet og døden og kjærligheten – og den kommende energikrisa. Jeg vet ikke om det var da jeg fortalte deg om kreften min, eller om det var neste gang. Siden har vi hatt en sånn samtale omtrent en gang i året, og for meg har det vært like spennende hver gang. Nå har vi vært nødt til å stå over en gang på grunn av sjukdommen din, men samtalen har pågått inne i huet mitt. Men jeg merker savnet av de samtalene. Jeg har det litt som Dylan i Maggie’s Fram: ”I’ve got a head full of ideas/ And it’s driving me insane.” Jeg våkner klokka tre om morran med huet fullt av tanker og ideer, men jeg trenger motstand. Jeg trenger noen å bryne meg på. Det er en følelse av at noe haster så helt forferdelig, at det er så mye som burde ha vært gjort mens det ennå er tid. Da jeg var guttunge leste muttern Arnulf Øverland for meg. Vi hadde den diktsamlinga som het Den røde front. Og hun leste etter hvert samtlige dikt.

Guernica, Eibar, Durango
Kjenner du navnene
Bare navn er igjen av de blomstrende byene
Først kom de tyske bombeflyene
Så kom rottene – så kom ravnene.

Og naturligvis

Du må ikke sove: Jeg våknet i natt av en underlig drøm
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

Så fortsetter han:

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Jeg har det sånn. Det er krig i Europa, og det var det allerede på nittitallet da NATO ødela Jugoslavia. I natt våkna jeg av en drøm der en fyr sa til meg at det er på tide å få ut de sakene jeg skriver om til et mye breiere publikum. Han mente at jeg burde få dem ut internasjonalt i filmformat, og jeg begynte å jobbe med å finne folk som kunne være med på dette. Så våkna jeg. Klokka var 2.58 og det var klin umulig å få sove igjen. Så begynte jeg å skrive dette brevet inni huet til jeg syntes det var forsvarlig å stå opp.

Det som bekymrer meg er naturligvis det at det 0,01%-eliten som har makta i verden kjører vår sivilisasjon til helvete, og at det går i et tempo som jeg aldri hadde forestilt meg, sjøl da jeg skrev Sammenbruddet i 2010–2011. Men det som bekymrer meg aller mest er at dette skjer uten at det er noen godt organisert motstand. Men kan si hva man vil om Den sosialistiske internasjonalen før første verdenskrig og Den kommunistiske internasjonalen før den andre, men det fantes i hvert fall en godt organisert arbeiderklasse som prøvde å kjempe mot imperialismen og krigen. Hva har vi i dag? Nesten ingenting.

Ta situasjonen i Ukraina. Der går titusener av folk i gatene under nazifaner og nazislagord, og så sier Carl Bildt i Sverige og Erna Solberg i Norge at de slåss for demokrati og fortjener vår støtte. At de gjør det opprører meg egentlig ikke så mye, for Høire støttet Hitler også på trettitallet, og hva det svenske aristokratiet gjorde trenger jeg ikke fortelle deg om. Det som opprører meg er at den såkalte venstresida, som jeg har vært en del av i femti år, ikke har lagt to pinner i kors i form av motstand mot dette. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve et CIA og nazistøttet kupp i Europa som ikke ble møtt med store demonstrasjoner over hele kontinentet. Eller at et femtitalls aktivister, eller var det flere (?), skulle bli brent og slått til døde i Fagforeningenes hus i en europeisk storby uten kjempeprotester fra fagbevegelsen og den organiserte venstresida. Men de holdt kjeft! De så en annen vei. Da har jeg det som dikteren i Du må ikke sove.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive om Ukraina på denne tida i fjor. Jeg hadde helt andre saker jeg hadde tenkt å jobbe med, økonomisk krise, miljøspørsmål, diskusjonen om alternativer til kapitalismen. Men så kom Maidan, og det ble nødvendig å ta stilling. Det var da det gikk opp for meg at ”vår” imperialisme faktisk samarbeidet med fascister og nazister av verste skuffe for å få lagt Ukraina helt inn under vestlig dominans. Siden jeg ikke har hatt noen å samarbeide med, har det blitt å blogge, og det har blitt et par hundre sider bygd på graving og undersøkelser. I denne prosessen savnet jeg noen å bryne meg på. For jeg synes det er vanskelig stoff. Det er så mange lag av hemmeligheter, så mange ulike konflikter og så mange stridende krefter, at det er vanskelig å trenge gjennom og få et noenlunde sammenhengende bilde. Dette har jeg tenkt å komme tilbake til. Men det får bli seinere.

Det jeg hadde tenkt å ta opp ligger mye nærmere din banehalvdel, eller det vil si, det er vel midt på din banehalvdel. Det handler om å fortelle historier. Om fortellerkunsten. Jeg møtte en gang Douglas Adams, du vet A Hitchhikers Guide to the Galaxy og alt det der. Det var på ei multimediamesse i Cannes, og teknikken var akkurat kommet så langt at man kunne lage dataanimerte filmer av helikoptre som kræsjet på storskjermer, og nerdene var over seg av begeistring. Men Adams, som slett ikke var dårlig når det kom til teknologi, sa: ”Ja, det er sikkert fint at man kan få animerte helikoptre til å kræsje på storskjerm. Men det det til sjuende og sist handler om er å fortelle historier. Fra menneskehetens første barndom har folk sittet rundt leirbålene og fortalt hverandre historier. Det er det som er det viktige. Det er historien som lever, uansett teknologi.”

Det var en uttalelse som jeg har gjemt på som en skatt. Den fantastiske fortellinga om Gilgamesj ble fortalt av barder i kanskje et par tusen år før den ble skrevet inn med kileskrift i leire. I dag kan jeg laste den ned fra nettet, og innimellom har den vært innom papyrus, pergament og papir. Men det er fortsatt historien som lever, historien om kongen som både var elsket og hatet, og som så gjerne ville finne nøkkelen til det evige liv. Og da han virkelig fant den var en han så dum og oppfarende at han klarte å ødelegge den.

Jeg tror at våre fiender skjønner dette. De skjønner at folk ikke lar seg overbevise av argumenter aleine, kanskje ikke en gang argumenter spiller så stor rolle. De skjønner at det gjelder å vinne kampen om fortellingen. Jeg tror ikke det er mulig å tenke noenlunde sammenhengende hvis du ikke har en historie å henge argumentene og forestillingene på. Den amerikanske lingvisten George Lakoff påstår at det er sånn, og jeg tror han har rett. Hjernene våre er jo bare en spesialisert del av kroppen, og de kan ikke tenke uavhengig av kroppen. Tor Nørretranders skrev en gang at kroppen vår mottar noe sånt som 11 millioner informasjonsbits i sekundet, og at hjernen bare klarer å prosessere noe sånt som 50 bits i sekundet. Derfor er det uhorvelig mye informasjon som må behandles uten at hjernen vår er så aktivt med på jobben. Mye lagres underbevisst og ubevisst og kommer fram, forhåpentlig, når vi trenger det.

Hvis vi først har tatt til oss ei fortelling, skal det utrolig mye til å bytte den ut med en annen fortelling. Det viser seg at sjøl om vi blir konfrontert med fakta, vil vi se bort fra det så lenge det ikke passer inn i den fortellinga vi tror på. Dette veit jeg godt av egen erfaring. Du vet jo at jeg møtte Pol Pot i 1978. Dette brukes mot meg i alle sammenhenger fortsatt. Thorbjørn Jagland hylte det mot meg på et møte i Oslo samorganisasjon en gang da jeg hadde stilt ham et spørsmål om datateknologiens mulige virkninger på arbeidsplassene i handelsnæringa. Og så videre. Da jeg møtte Pol Pot så jeg på ham som en leder for en frigjøringsbevegelse som nettopp hadde vunnet i en av de mest hensynsløse krigene som er blitt ført. USA slapp 2,2 millioner tonn bomber over et land som knapt er større enn Sør-Norge, det er mer enn det de allierte slapp av bomber under hele den annen verdenskrig, inklusive Hiroshima og Nagasaki. I den fortellinga jeg trodde på var han en leder for en rettferdig frigjøringskrig, en frigjøringshelt. Jeg skjønte ingenting av den samfunnsmodellen Røde Khmer antydet, men det i seg sjøl var jo interessant. Fantes det noe å lære?

Etter hvert kom det mer og mer fakta på bordet som undergravde mitt bilde av Pol Pot og Røde Khmer, men jeg klarte ikke å ta dem til meg, fordi de ikke passet inn i den fortellinga jeg trodde på. Derfor vet jeg av smertelig erfaring at det er vanskelig å bytte ut en fortelling med en annen eller å ta imot fakta som strider mot den fortellinga du har kjøpt.

Jeg tror det er det som har skjedd i Ukraina. Venstresida hadde nok, tror jeg, en sympati med Maidan-opprøret. Fortellinga liknet litt på ei venstrefortelling. Massedemonstrasjoner mot oligarker, politivold og korrupsjon. Det undertrykte folket mot den brutale eliten. Derfor klarte ikke venstresida å protestere på CIA-kuppet i februar, enda det ble gjennomført med nazister i spissen. Eller det er sånn jeg prøver å forstå hvorfor venstresida kunne svikte så katastrofalt. For jeg får meg ikke til å tro at man sympatiserte med den vestlige imperialismen. Det som kan få dette til å gå opp i min hjerne er at imperialismens propagandaapparat, State Departments soft power, hadde klart å spinne fortellinger og skape bilder som gjorde det nsten umulig for folk flest å skjønne hva som egentlig hendte. De folkene vet hva det er å skape bilder og fortellinger. De har drømmefabrikken i Hollywood som fortsatt klarer å få folk til å tro på drømmenes USA, enda fattigdommens, sultens og forfallets USA står å lese i enhver offisiell statistikk. Folk tror ikke på statistikker. De tror på historier.

Du kjenner naturligvis historien om den unge jenta som i 1990 ga et tåredryppende vitnesbyrd om hvordan irakiske soldater hadde tatt seg inn på en fødeavdeling i Kuwait, hadde ødelagt kuvøsene og latt nyfødte, premature barn dø. Vitnemålet gjorde et enormt inntrykk og det spilte en stor følelsesmessig rolle i den første Gulfkrigen mot Irak. Problemet var at hele saka var en bløff. Nayira var datter av Kuwaits ambassadør til USA. Hennes vitnemål ble lagd av et PR-firma, og det hun fortalte hadde ingenting med virkeligheten å gjøre.

Eller Colin Powells ”weapons of mass destruction”. En gigantbløff framført for hele verden i FNs sikkerhetsråd. Jeg er sikker på at det er mange som tror på den ennå, på tross av at det er bevist at det var løgn og at det ikke fantes noen slike masseødeleggelsesvåpen. Kriger vinnes med våpen, javel. Men all krig krever taktikk og strategi. Å vinne kampen om fortellinga er vel så viktig som å ha de beste våpnene.

Da Malaysian Airlines MH17 ble skutt ned og 298 mennesker ble drept, var main stream media på banen før røyken hadde lagt seg over vrakrestene og sa: Det var Putins bombe. Det fantes ikke skyggen av bevis for dette. Og i dag vet alle som gidder å sette seg inn i det at det i hvert fall ikke var Russland. Men våre fiender vet at det gjelder å vinne det første døgnet. Man får ikke mange sjanser til å gjøre et godt førsteinntrykk. Derfor klinte de til med en gang. Etter det har de praktisk talt mistet interessen for saka. De skrev ingenting da det lakk ut at flere CIA-analytikere helte til den teorien at det kan ha vært en fraksjon på ukrainsk side som sto bak. De sa heller ingenting da undersøkelseskommisjonen ble underlagt hemmeligstempling og Ukraina, som en av to mulig mistenkte, fikk vetorett for hva som skal publiseres fra kommisjonens funn. De visste at 99% av leserne og seerne allerede hatt fått brent fast historien om ”Putins bombe” på sine mentale harddisker. Og da spiller det knapt noen rolle hva fakta seinere vil vise. Historien om ”Putins bombe” ligger under i Norges vedtak om sanksjoner mot Russland, sjøl om ikke utenriksminister Brende vil stå på en talerstol å påstå noe sånt. Det gjør ikke en gang Obama. Han bare nevner Russland og nedskytinga i to setninger så nær hverandre at folk sjøl skal gjøre koblinga. Han stoler på at memet har festnet seg.

Jeg behøver ikke å overbevise deg om dette, du som spinner fortellinger hver eneste dag. Og jeg har heller ikke tenkt å sutre over at våre fiender er så dritdyktige til å plante fortellinger i folks hoder.

Mitt poeng er at vi må lære av dem. Eliten utgjør bare 0,01% av verdens befolkning. Hvis de ikke kan herske over oss ideologisk, hvis de ikke kan splitte oss og forvirre oss, så tar vi jo bare fra dem makta.

Hvorfor er det romanene som i noen tilfeller treffer virkeligheten bedre enn briljante fagbøker? Jeg tenker for eksempel på Jack Londons Jernhælen. Der foregriper han jo det tjuende århundre, og dessverre også begynnelsen av det tjueførste, på en uhyggelig god måte. I enda større grad kan det gjelde filmer. Ta Charlie Chaplins Diktatoren. Den er jo et glitrende stykke anti-nazisme framført på en måte som fortsatt kan gi en hår på ryggen.

Hvor vil jeg hen? Jo, naturligvis, nå nærmer jeg meg puddelens kjerne, jeg vil snakke med deg om hvordan vi kan bruke fortellerkunsten til å bygge motstanden mot imperialismen og krigens krefter. Arbeiderbevegelsen og den kommunistiske bevegelsen hadde sterke fortellinger som ga dem framtidstro og som holdt dem sammen. Skal vi kunne samles igjen trengs det mer enn bare organisasjon og programmer. Det må skapes nye fortellinger. Og da tenker jeg film.

Det er naturlig for meg å tenke film. Som du jo vet er jeg vokst opp under klippebordet til fattern. Han lærte meg å skjøte 16 millimeter film før jeg begynte på skolen. Og han underviste de første kullene av film- og TV-teknikere i NRK, og tok med seg alt hjem så jeg også fikk med meg pensum. Da jeg begynte å dra til Kina, ga han meg et oppdrag. Han sa: Det er et kinesisk ordtak jeg lurer på. Kan ikke du sjekke det for meg i Peking? Det sies at et bilde forteller mer enn tusen ord. Men jeg får meg ikke til å tro at kineserne kan ha sagt noe sånt. De oppfant boktrykkerkunsten, og jeg tror de har stor respekt for ordet. Ordtaket må være annerledes. Jeg tok på meg oppdraget og fikk et svar. Og i tillegg fikk jeg med meg en kalligrafi av ordtaket til fattern, ført i pennen av en av Kinas fremste kalligrafer, en veteran fra Den lange marsjen. Det de sa var at den kinesiske versjonen sier at Det er bedre å se en ting en gang enn å høre om den hundre ganger. Eller som jeg har omformulert det: Et bilde sier noe annet enn tusen ord. Til noen ting egner bildet seg vanvittig mye bedre enn ordet. Til noen ting er ordet overlegent bildet. Prøv å beskrive fargen blå med ord! Prøv å si Ja med et bilde. Du skjønner naturligvis hva jeg mener.

Og dermed altså: film! Jeg graver daglig i statistikker og utredninger og rapporter. Alt jeg skriver er underbygd av kilder som folk kan sjekke sjøl. Og i den grad jeg i det hele tatt klarer det, går jeg til primærkildene. Jeg leser lovforslag til den amerikanske kongressen, rapporter fra CIA og Bundeswehr og statistikk fra all verdens statistiske kontorer. På dette grunnlaget skriver jeg artikler. Og jeg prøver å seile så tett opp mot rådende vind som mulig.

Men det er ikke nok. Hvordan skal jeg klare å fortelle historier slik at det griper hjerter og mager og ikke bare hjernevindinger? Hvordan skal vi gjøre det? For dette handler naturligvis ikke om meg. Det handler om det store prosjektet å gjenreise 2100-tallets parallell til arbeiderbevegelsen og Internasjonalen. Dette er et globalt kollektivt prosjekt, og på mange måter er det i gang her og der. Det er bare det at det haster noe så innmari og at de kreftene som finnes til å begynne med det er så små.

Men før jeg runder av. Du må komme deg til Tolfa en gang. Tolfa er en vakker liten by fem mil i luftlinje nordvest fra Roma. Den ligger midt i etruskerland og har svært vakre omgivelser. Fra kontoret mitt ser jeg ruinene av middelalderborgen. Og jeg ser Roma der i det fjerne. Når det er virkelig klart ser jeg kuppelen på Peterskirken, men det er helst med lav ettermiddagssol en dag med nordavind, for da blåser varmedisen bort. Her går det godt å sitte å skrive. Om jeg ikke har noe annet felles med Ibsen, så har jeg i hvert fall dette: Han måtte til Italia for å skrive om Norge, og det må jeg også.

Ser fram til ditt svar.

Pål

  3 kommentarer for “Kjære Henning!

  1. Anders Persson
    2015-10-08 kl. 2:16

    Steigan skriver: “Der går titusener av folk i gatene under nazifaner og nazislagord, og så sier [de konservativa politikerna] Carl Bildt i Sverige og Erna Solberg i Norge at de slåss for demokrati og fortjener vår støtte.”

    I Sverige är det tyvärr så att sedan ett år tillbaka är detta vad den vänstersocialdemokratiska utrikesministern Margot Wallström säger.

  2. Kjell Martinsson
    2015-10-10 kl. 11:11

    En fråga: vilka ingår i den “vänstersocialdemokratiska” falangen i (S)?
    (Den på sin tid kritiserade boken Mediavänstern, BonnierFakta, 1983, av Gösta Hultén och Jan Samuelsson gav vissa inblickar i “åsiktsproduktionen”).

    Ganska få ledande (S)-medlemmar finns med, dock Olof Palme, Maj-Britt Theorin. Men t ex inte Thage G. Peterson eller Ingvar Carlsson.

    Och bland andra kändisar (ursäkta ordet) finns Maj Wechselmann med på – om jag räknar rätt – på flest träffar/sidor i bokens register; nio stycken. Dessutom, som alla vet, är det svårt att räkna demonstrationer … och räkna rätt.

    Jag tvivlar också på att Margot Wallström räknat de ´titusener´ demonstranterna på svenska eller norska gator … och både hennes och statsministern(s) i pressen omtalade stora lån till Kiev-juntan och dess kupp kan förstås tolkas olika …

  3. Larz Gustafsson
    2016-05-12 kl. 18:00

    Jag är inte alls överens med Steigan då det gäller Pol Pot och Kampuchea. Inte heller då det gäller hans kritiska syn på den kinesiska kulturrevolutionen.

    Däremot anser jag att hans bok “En folkefiende” är utomordentligt intressant läsning. Väl använd tid för den som vill fördjupa sig i ett viktigt stycke marxist-leninistisk historia.
    Då det gäller Jan Myrdal rekommenderar jag varmt hans böcker om Kina, Albanien och Kampuchea.

Kommentera

E-postadressen publiceras inte. Obligatoriska fält är märkta *

Denna webbplats använder Akismet för att minska skräppost. Lär dig hur din kommentardata bearbetas.